Nuch Orm

Info kommer...

Nuch NV01-02 NordV02 Bam-Bam

Det er med tungt hjerte jeg skriver disse ordene om Bam-Bam, selv om det er et halvt år siden vi avlivet han. Dette var en hund som har betydd så uendelig mye for meg opp gjennom årene, og jeg kan med sikkerhet si at ingen kommer til å ta hans plass i mitt hjerte når det gjelder hund!

Bam-Bam kom fra et kull på 10 valper, og Bam-Bam skilte seg i mine øyne tidlig ut i kullet. Han var den eneste som ikke buste oss ned når vi kom inn i valpebingen, han satt midt i flokken og ventet på sin tur. Fargen hans var heller ikke som de fleste andre Wachtelhunder, iallefall ikke på den tiden, selv om det var to andre i kullet som var brune og hvite.

Denne gutten var en typisk enmannshund, selv om han tilpasset seg et familieliv på en god måte, jobbet han aldri like godt uten mor i bakhånd. Dette beviste han i sin helhet når Hans-Gunnar skulle prøve å gå et blodspor med han på et treff vi var på. Bam-Bam var en sikker sporhund som man alltid kunne stole på. Jeg sa til Hans-Gunnar at han bare måtte stole på hunden, ord jeg i ettertid angret litt på, men som sagt så gjort. Bam-Bam tok med Hans-Gunnar på en laaaang marsj i skogen, og nesa i bakken det hadde han. På veien ned igjen til oss andre svinset han innom for å hente med seg sporslutten!🙃

I mitt arbeid med barn og unge med atferdsvansker, personer med rusproblematikk og psykiske lidelser av forskjellige slag var Bam-Bam en stor del av teamet. De mest innesluttede mennesker i forskjellige aldre åpnet seg for denne hunden, og det gjorde godt å se hvor betydningsfull han var for disse!

På jakt ga Bam-Bam alt. Han fungerte slik en virkelig Wachtelhund skal gjøre i mine øyne. Det ble skutt utallige dyr for han, deriblant elg, rådyr, hare og gaupe. Som ettersøkshund var han helt suveren, og ga seg aldri!

Bam-Bam kunne også være en slu rev av og til, og han visste nøyaktig hvordan han skulle få det på sin måte. Han var heller ikke noe glad i andre hannhunder, og som unghund var han ikke den som takket nei til en fight dersom det bø seg. Når han ble eldre snudde han bare ryggen til når noen prøvde å yppe seg, og gikk ikke det var det to tette og ei badehette og vekk me`n! Han hadde utrolig uttrykksfulle øyne som gjorde at jeg leste han veldig lett, derfor unngikk vi mye problemer. Med Bam-Bam lærte jeg hvor viktig det er for en hunde-eier å lære seg kroppsspråket til sin hund.

Bam-Bam nærmet seg 13 år, men han var fortsatt spretten og glad. Jeg pleide alltid å si at han var den største valpen vi hadde. Han ble ikke syk på noen måte, men alderen tilsa at tiden var inne. Bam-Bam jaktet til siste høsten, men da ble han fort stiv og tok seg sent inn igjen. Jeg orket ikke å gå i møte med en jaktsesong hvor han måtte stå igjen hjemme. Han ville jo så gjerne være med, og han ga fortsatt alt! Dersom Bam-Bam hadde bodd hos andre enn meg, hadde han kanskje fortsatt levd, men jeg ville huske Bam-Bam for den han var og ikke som noen slagpasient.

Jeg kunne skrevet i det uendelige om denne kameraten, men velger å slutte av her. Jeg velger å tro at Bam-Bam nå har det godt, og jager rundt i hundehimmelen sammen med Raisa.

Asken etter Bam-Bam står fortsatt på peishylla, men til høsten havner den i skogen der vi har hatt mange fine jakt-turer, sammen med Raisa!

Du vil alltid være i våre hjerter, Bam-Bam!

Raisa

Raisa er ei dame vi aldri kommer til å glemme. Hun var kullsøster av Bam-Bam og kom til oss 5 år gammel. Jeg kjente godt Raisa fra før og var aldri i tvil om å overta henne når vi fikk forespørsel om det.

Hun var som all literatur sier at en Wachtelhund skal være. Ivrig i skogen, tøff mot skadet vilt og rolig i hus. Vi merket nesten ikke at hun var der. Til og med når hun forsiktig kom krabbene opp i fanget for å få litt kos, var hun nesten usynlig!

Raisa var snill mot absolutt alle, både 2- og 4-beinte, og det var en selvfølge at hun passet på koppelammene når de ble sluppet på jordet om våren. Der kunne hun ligge å passe på i flere timer.

Hun var en meget dannet dame som stort sett tok livet med ro og elsket kos og klapp. Derfor ble hun vel også alle ungers drømmehund.

Dessverre måtte vi avlive Raisa bare 9 år gammel. Vi hadde skjønt det ei stund at hun ikke hadde det godt lenger, og da er ikke valget vanskelig. Hun klaget aldri, og var tilsynelatende blid og glad. Allikevel var det forferdelig trist å miste denne fantastiske hunden.

Asken etter henne ble strødd utover skogen der vi hadde fått mange fine jaktstunder sammen.

Hvil i fred, Raisa!